Mange lekforskere peker på at lek er full av paradokser og uforklarligheter. Av den grunn er det utfordrende å trekke frem bestemte kjennetegn som kan gjenkjennes i alle former for lek. Det som kjennetegner mye lek kan være fraværende i andre former for lek.
Lek kan erfares som fri, men mye lek er også regelstyrt, den kan være strukturert og ustrukturert. Lek kan skifte fra orden til kaos på et blunk. En som har forsøkt seg på en definisjon av lek er Gordon Burghardt. Han foreslår at lek er: 1) ufullstendig funksjonell, 2) spontan, fornøyelig, frivillig, givende (for lekens skyld), 3) skiller seg fra andre mer seriøse handlinger (f.eks. overdrevne, snodige osv.) i form og timing, 4) gjentakende handlinger og 5) initieres ved fravær av akutt eller kronisk stress. En kvalitet ved hans definisjon er at den er åpen og gir mulighet til å gjenkjenne lek i mange former. Hvorvidt det gir mening å snakke om fri lek er en egen diskusjon.
Jeg vil trekke frem at på forskningsfronten ser det ut til at man i økende grad vender seg bort fra forestillingen om at lekens fremste kjennetegn ligger i å forberede barn på noe i fremtiden i form av læring eller utvikling.
Isteden vektlegges kvaliteter som selvforglemmelse og å ha moro. I leken brytes faste strukturer opp og vi kan erfare en menneskelig tid, erfare oss selv som mennesker. Det er nært knyttet til tanken om at lek er et gode i seg selv, og jeg vil hevde at det har stor betydning for pedagogisk praksis om vi anser barns lek som verdifull fordi den er et nyttig middel som kan realisere noe annet (instrumentell verdi) eller om vi vurderer den som et gode i seg selv (egenverdi).
Er lekbasert læring egentlig lek?
Lekbasert læring, lekende læring eller veiledet lek er forskningsmessig knyttet til spørsmål om hvordan man kan få noe ut av leken. Når forskere (Fischer m.fl. 2011) innenfor dette området beskriver lek, oppgir de gjerne noen generelle trekk ved lek som de fleste forskere i dag enes om: lek som noe morsomt, frivillig, engasjerende, uten eksterne mål osv. I fortsettelsen understreker forskerne at veiledet lek – på den andre siden – er noe som fremmer akademisk kunnskap gjennom lekeaktiviteter. Dermed ser veiledet lek ut til å være noen annet enn lek og deler ikke de sentrale kjennetegn som at lek er morsomt, frivillig, målløst osv. Den veiledede lek ser derimot ut til å være nært knyttet til forhåndsoppsatte mål av akademisk, skolefaglig karakter og dreier seg om læring i snever forstand. Hensikten med veiledet lek er å «levere utdanningsinnhold» (Weisberg m.fl. 2015). Disse forskerne anvender begrepet «fri lek» og beskriver den som satt i gang av og styrt av barn. Veiledet lek – på sin side – beskrives, interessant nok, som en kombinasjon av vokseninitiering og barns styring.
Når en aktivitet er satt i gang av voksne i en pedagogisk sammenheng er det gjerne en morsom undervisningsaktivitet det dreier seg om, mer enn lek.
Hvorfor er fri lek viktig?
Mange har vært opptatt av lek fordi de har forestilt seg at den har stor betydning når det gjelder å forberede barn på fremtiden. Nå fremhever forskningsfronten at lek syns å være viktig av helt andre grunner: at lek er en spennende og morsom aktivitet som barn liker å holde på med. Lek er viktig nettopp fordi barn (og vi) er opptatt av å leke. Det er viktig å bryte opp hverdagens mange voksenstyrte og instrumentelle aktiviteter med noe som barn selv setter i gang, styrer og strukturerer i en tid der tendensen er å innrette alt mot noe nyttig og lærerikt for barn. En slik tendens har skapt stor bekymring for barns lek. Lek er viktig fordi den tilbyr oss fornøyelighet og glede som gjør livet verdt å leve for å parafrasere den kjente lekforskeren Brian Sutton-Smith.
Lek har egenverdi for barn. Egenverdi knytter an til den umiddelbare glede og lykke, fornøyelse og velbehag barn finner i lek. Lek forfrisker og beriker vår generelle væren og gir mer lekelyst og livslyst. Lek er viktig som noe eksistensielt der barn kan utvikle et indre subjektivt liv som er deres eget, hvor de kan ha sine egne private og hemmelige gleder.
